Ambivalens

Ambivalens- når du gleder deg til å slippe børsting av hår fra sokker, klær og egentlig alt du eier, samtidig som du ikke skjønner hvordan livet skal bli uten hund i hus og du lurer på hva som feiler deg for at du gir bort verdens fineste kompis..

Dette er nok en av de verste dagene jeg har hatt på veldig lenge. Sarek er min kompis, min fotvarmer, min turkamerat og mitt selskap i lange  og til tider litt ensomme kvelder. 

Jeg vet at jeg gjør det rette. jeg VET det men jeg hater meg selv for det, for at jeg ikke klarer mer og for at jeg gir opp. 

Jeg gruer meg til å bli alene i leiligheten. Jeg gruer meg til å våkne på søndag å ikke behøve å stå opp og gå ut med en gang, selv om det regner sidelengs i høy hastighet. 

Jeg gruer meg til å slippe å irritere meg over hår på brødfjøla og til å slippe å spyle sand og skitt ut av labbene på han etter en tur. Jeg gruer meg til det ikke er sand i sengklærne lenger etter at man har tråkket over det sandete gulvet, for det blir sandete selv om du spyler labbene aldri så mye.

Jeg vet at det blir tomt, trist og stille. Ingen som bjeffer når naboen tramper opp trappa og ingen som pistrer og vil opp i fanget. 

Jeg elsker denne krabaten. Så høyt at jeg gir han en sjans til å få enda litt mer ut av hundelivet enn ei lita leilighet på 40 kvm, med litt lite mental stimuli, litt lite trening og litt for mange timer alene når mor må jobbe. 

Og hjertet mitt går litt i stykker..