Hjernesmelt

Når jeg leser denne nye bloggen og sammeligner den med den gamle, så er det liten tvil om at hjernen min må ha smeltet et sted underveis.
Muligens smeltet den tidlig i høst da en viss Mr. Tromsø landet i livet mitt.
Smilefint, lykkebobler og rosa fjær skjøv alt annet ut av hodet på meg. Det er jo fantastisk!

Men nå er jeg, om ikke i ferd med å lande, men muligens få litt mer bakkekontakt. Håper jeg?
Jeg har vært flying high i et halvt år og før eller siden får man tilbake verdensperspektivet.
Ikke for det, jeg er fortsatt irriterende forelsket (for andre, ikke for meg..for all del) og lykkelig!
Men jeg klarer å fokusere i mer enn ti minutter av gangen uten å henfalle til dagdrømmerier.

Det er like lenge til Tromsø flytter hit, som det er siden vi ble sammen. (15. oktober for den svært interesserte leser..Jeg er så kry over at jeg husker datoen! ) Og selv om dagene frem til dagen er laaaaaaaaaange, så går det fort, og jeg prøver å spare litt av rosaheten på boks. Sånn til de dagene hvor man vasser i rot og skitne kopper og aller mest har lyst til å hyle! Da er det sikkert kjekt med litt rosa på boks.

Det var det, for denne gangen.
Nå iverksettes plan; påskepakking.