Om skam

Unge uføre opplever å bli sett ned på fordi de mottar trygdeytelser.
De er ikke åpne om at de mottar det vi i gamle dager kalte trygd. Det er en skam.

Jeg skammer meg ikke. Jeg kan ikke noe for at jeg ikke har arbeidsevne nå.
Det er ikke mye skyld, ergo skal jeg ikke føle skyld for det.
Jeg har forsøkt å jobbe, jeg har gjort alt for å få tilrettelagt i jobben jeg hadde.
Resultatet av alt arbeidet med å tilrettelegge, forsøke (og jeg forsøkte hardt), trene, gå til behandling, tilfredsstille nav og arbeidsgiver samt et voksende krav til meg selv, har kostet. Jeg er utslitt.
Jeg er sykere enn noen gang.
Ingen skal si at jeg snylter på staten.

Det startet med en trafikkulykke. Ti år siden nå i desember.
Fortsatt har jeg smerter, fortsatt har jeg plager og jeg har fortsatt mareritt.
Men nå har jeg fått lov til å hvile.
Jeg har fått lov til å bygge meg opp igjen. Nav har innvilget arbeidsavklaringspenger.
Jeg har fått en saksbehandler som sa "Nå har du tid til å komme deg på beina, det har ingen hensikt å drive arbeidsutprøving nå. Det har du ikke forutsetninger for. Tren, gå til behandling og ta den tiden du trenger."
Jeg er heldig. Ikke alle har møtt en sånn person i nav.
Ingen arbeidsgiver lenger som venter på ny sykemelding, nytt møte eller at du skal komme tilbake.
Det er en befrielse. Kanskje blir det en forbannelse en dag. Jeg er ikke naiv. Jeg vet at det er dager jeg er desperat etter å gjøre en innsats, en forskjell og nytte for meg.
Akkurat nå er det meg jeg skal gjøre en innsats for. Hjemme. I hvilestilling, i lysløypa, med hunden, hos behandleren og i hodet mitt. Bli klar, bli frisk(-ere) og kanskje arbeidsfør igjen.
Jeg gleder meg, men jeg gleder meg sakte denne gangen. Sakte er fint. Da rekker du å nyte!

Når jeg leser gjennom det jeg har skrevet ser det ut som jeg prøver å rettferdiggjøre meg selv. Det gjør jeg ikke.
Det er som det er. Det er en redegjørelse og det er en erkjennelse.