Med hånda på hjertet kan jeg si at dette har vært den lengte vinteren i mitt liv.
Den lengste samtidig som jeg lurer på hvor i all verden den ble av?!
Vårtegnene har såvidt begynt å vise seg i Tromsø med bittesmå hestehov i grøfta, kostebilene suser rundt i gatene men lua må fortsatt være med på de stakkars turene jeg utsetter meg for.
De sier det skal bli en fin sommer og det håper jeg inderlig. For vinteren var kjip. Ikke kald, bare kjip. Vind og slaps og masse masse is. Overalt!
Hvordan kan det være slaps og is samtidig? Ikke spør meg, men det klarte Tromsøvinteren.
Nå gleder vi oss til sommer og sol, trilleturer og bryllup på Sunnmøre.
Jeg gleder meg til å få hunden hjem igjen! Han er på hundhundferie hos gammelmor og gammelfar i Bodø frem til vi er ferdige med fødselen. Mor klarer ikke alltid å gå tur så da var det best sånn.
Jeg gleder meg til å bruke de små plaggene som ligger nyvaskete og pene i skapene. Jeg gleder meg til å vaske flasker og smokker, bodyer og små tær.
Jeg gleder meg til å være våken om natta sammen med dette vesenet som akkurat nå har rompa si trygt plassert oppe i lungene mine. Jeg gleder meg til at h*n skal sparke pappan sin og ikke bare meg. Herregud som jeg gleder meg!
Og tante gleder seg også intenst til det lille mirakelet kommer ut! Og til Billy kommer hjem og hele familien kan samles igjen. Ventetid, det suger fortsatt, måtte siste tiden gå så raskt som overhode mulig!
SvarSlett