Hverdagen består ikke av vekkeklokke, frokost og arbeidsklær lenger. Men av å våkne når kjæresten drar, strekke seg for å kjenne hvor stiv og krøkete man er, før man stabler seg ut på kjøkkenet for å sette på kaffen.
Kaffen er akkurat klar når man så rusler ut fra badet, kledd i slumseklær og med håret alle veier.
Nei foresten så har jeg ikke slumseklær på. Jeg kler på meg vanlige klær. Ikke pynteklær men sånt jeg ville gått på jobb i, eller hatt på i butikken. Tights og t-skjorte holder ikke!

Jeg trener, gjør øvelsene mine, ser film, tv, leser, chatter, vasker litt opp, rydder litt, har litt besøk (av vakre Miriam) og setter i gang med middagen om det er noe som ikke krever alt for mye av armen min.
Fysioterapeuten min er ikke imponert over tilstanden i nakken heller. Proplaps OG en sånn skulder i DIN alder? Nåh...

Vel vel..Det er smilefint å være meg om dagen. *lykkelig*