Siste dagen på en stund er overstått.
Nervene er utenpå kroppen og matlysten forsvant omvendt proposjonalt med haugen medisiner jeg fikk utlevert på apoteket.
Jeg er sliten og lei av vondt, men det ukjente er skummelt. Så det så.
I helgen var jeg og samboeren(LOVE IT) på hyttetur på verdens vakreste øy. Rolig frokost med p1 i lufta, bålturer, stearinlys og så mye romantikk at jeg er i en slags forelskelsesrus tror jeg.
Det er bare å spare på alle minnene om fine høstdager, sånn at vinteren kan døyves med dem.
Det ukjente er alltid skummelt, men flott at vi som regel konkluderer med at vi har gruet oss til ingen nytte. Glad i deg, nordlandstrompeten min!
SvarSlett